Min fødselshistorie!

I dag er minstefrøkna vår 8 dager, og det er rart å tenke tilbake på at for 9 dager siden så ante jeg ikke at en fødsel var rett rundt hjørnet. Med storesøster ble vi jo satt i gang en måned før termin, så jeg visste rett og slett ikke hvordan man kjenner på kroppen at noe kanskje er på gang. Utålmodig som jeg var på slutten googlet jeg alle mulige tegn på at kroppen gjorde seg klar, men ikke noe av det typiske som "alle" kjente, kjente jeg på kroppen. Så tirsdag kveld etter å ha spist havregrøt med kanel og tatt en liten gåtur tidligere på dagen i håp om å kunne få et hint om at noe snart var på gang, gikk jeg og la meg. 

Verken i dette svangerskapet eller med storesøster hadde jeg noen plager av kynnere, bortsett fra en kveld rundt uke 38 hvor de kom ganske regelmessig dette svangerskapet. Den kvelden strammet magen seg med jevne mellomrom, men det var verken vondt eller ubehagelig. Men natt til onsdag i forrige uke var jeg oppe på do som alle andre netter som høygravid, og da kjente jeg at magen var stram, men ikke noe mer enn det. Jeg tenkte at dette var det samme som den kvelden i uke 38, og at jeg igjen hadde en dag med mye kynnere foran meg. Kvart over 5 den morgenen våknet storesøster, og da jeg gikk inn til henne stusset jeg over at magen fremdeles enda var stram.. Men vondt hadde jeg ikke, og at det var noe på gang trodde jeg virkelig ikke! Jeg var nesten litt irritert på kroppen min som kunne gi meg falske forhåpninger sånn.

Storesøster ville høre "bæ bæ lille lam" så vi sang den før hun la seg til å sove litt videre. Jeg gikk i dusjen ettersom jeg hadde lest at kynnere som ikke går over ikke er så bra for barnet, så jeg håpet at varmt vann ville få magen til å slappe av. Vondt var det enda ikke på dette tidspunktet. 


Bildet tatt på tirsdagen, dagen før fødsel! Uke 39+5.

 

Etter at jeg var ferdig i dusjen var storesøster klar for å stå opp, så vi gikk først badet og ordnet oss, og så på kjøkkenet for å smøre frokost og matpakke. På det tidspunktet kjente jeg at magen strammet seg ganske regelmessig, men takene varte ikke mer enn 20-30 sekunder, det var absolutt ikke vondt, og jeg kunne fint både snakke og fortsette som vanlig mens de pågikk. De kom riktignok regelmessig, 2 maks 3 minutter mellom hver. Jeg tenkte fremdeles at dette enda var en dag med maserier/regelmessige kynnere som jeg hadde opplevd en gang før, og tenkte i mitt stille sinn at hvis det var fødsel på gang burde takene nr 1: vart lenger enn 20 sekunder, nr 2: vært vondere, eller i det minste snart bli verre. 

Sambo stod opp kl 6, og jeg fortalte han om disse takene jeg kjente, men at de ikke var så vonde enda. Mer ubehagelige eller irriterende. Vi ble enige om at han skulle ta bilen til jobben, bare sånn i tilfelle det skulle skje noe mer i løpet av dagen. Så vi spiste frokost og gjorde oss klare for dagen. Men klokka 06.30 begynte jeg å bli litt småredd for at disse takene som kom så ofte kanskje kunne være farlig for babyen ettersom det ikke virket som de kom til å gi seg, og magen tross alt hadde vært stram da jeg våknet på natten også. Jeg følte likevel at beskrivelsen "du kjenner det på kroppen når noe er på gang!" ikke passet meg helt. Jeg var enda usikker, for det var ikke spesielt vondt. Det var liksom ikke i ryggen det var vondt heller, og ikke noen typiske "menssmerter". Vi bestemte oss likevel for å ringe føden, bare for å spørre.

I andre enden av telefonen traff vi på ei hyggelig jordmor som skrev inn navnet mitt, og gikk inn på den forrige fødselen min for å se hvor lang tid det tok da storesøster skulle bli født. Mens hun leser i journalen, hører jeg på stemmen hennes at hun blir mer og mer stresset når hun spør hvor ofte disse takene mine kommer. Da jeg svarte at det var 2 minutter mellom hver, fikk vi klar beskjed om å hive oss i bilen med en gang! Fødselen med storesøster tok nemlig bare 1 time og 50 minutter fra 3 cm åpning til hun var født, så jordmor fryktet at det skulle gå enda fortere denne ganen. I tillegg kom dette til å være en fødsel under betegningen "risikofødsel", ettersom faren for både svangerskapsforgiftning og store blødninger var stor. Igjennom hele svangerskapet har jeg blitt fulgt opp med ultralyder, blodprøver og undersøkelser flere ganger i uka, og det har blitt lagt opp en nøye plan på hvordan fødselen skal forløpe med tanke på å behandle blødninger underveis.

Jeg prøvde å forklare jordmoren at jeg enda ikke var helt sikker på at det var en fødsel på gang her, og at vi for det andre måtte få levert storesøster i barnehagen før vi kunne reise noe som helst sted. Vi ble derfor enige om at vi skulle forte oss så mye vi kunne, og at dersom det skulle skje noe med tanke på fødsel før vi rakk frem til sykehuset, skulle jordmor bli med i ambulansen og møte oss på veien. 

 

Vi fikk ringt til mamma som kom og tok over storesøster for å få henne i barnehagen, før vi reiste inn til Ahus. I bilen kjente jeg at dette her kanskje begynte å gjøre litt vondt. Klokka var vel kvart over 7- halv 8 på morgenen da jeg tenkte at "i dag blir det fødsel". 

Da vi kom inn på Ahus stod de nærmest klare med hanskene på og tok oss i mot. De spurte hvordan jeg kjente det, og jeg svarte som sant var at jeg enda følte det kom til å ta mange timer. Jeg husket riene fra forrige fødsel som vondere, og ikke minst lenger enn 20 sekunder. De festet meg til CTG som jeg kom til å måtte ha på meg under hele fødselen sånn som sist, og jeg ble undersøkt. Det var da 3 cm åpning. Jeg ble spurt om jeg hadde tenkt noe på smertelindring. Lystgass fungerte ikke med storesøster, jeg ble kvalm etter første innpust. Vi prøvde lystgass denne gangen også, men med samme resultat. Et innpust og så var jeg ferdig med den. Vi ble derfor enige om å bestille epidural. 20 minutter etter kom anestesilegen for å sette den, og jeg ble  derfor sjekket på nytt for å se fremgangen i fødselen. Da fikk jeg beskjed om at "her er det ikke tid til å sette noen epidural!" og anestesilegen ble sendt ut igjen. Akkurat da visste jeg nesten ikke hvordan jeg skulle reagere, for på det tidspunktet husker jeg at smerten var nærmest uutholdelig. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle overleve dette uten noe som helst form for smertelindring! Var det ikke noe jeg kunne få? En paracet i det minste? Men en paracet hadde nok ikke hjulpet stort den heller akkurat, og noe annet var det var det jo ikke noe å gjøre med. I desperasjon tenkte jeg at et keisersnitt hadde vært deilig der og da. Bare åpne opp og løfte henne ut, enkelt og greit. Selv om jeg i bunn og grunn visste at den frøkna her kom til å være ute lenge før jeg hadde kommet meg inn på neon operasjonsstue! Det var full åpning, det manglet bare at vannet skulle gå og at snuppa kom ut. I samme sekund som jeg forbannet meg over at vannet enda ikke hadde gått til tross for 10 cm åpning, og jordmor svarer at noen ytterst få blir født med "hetta på", gikk vannet, og ikke lenge etterpå kom snuppa.

I samme sekund som hun var ute begynte behandlingen for å hindre at jeg skulle få blødninger. Sist holdt jeg på å blø i hjel både under fødsel og i dagene etterpå, og de fikk ikke stoppet det før det hadde gått 8 uker etter fødsel. Derfor fikk jeg denne gangen en sprøyte i låret, og tabletter for å stoppe blødningene. Alt vi hadde planlagt og snakket om i 9 mnd for å gjøre dette til en god opplevelse følte jeg ble tatt hensyn til. Bortsett fra overvåkningen med CTG. Det hadde jeg håpet å slippe i og med at man blir så låst når man henger fast til en skjerm og ikke får gå rundt for å lindre smerten litt. Men må man så må man! At babyen har det bra er tross alt det viktigste! 

Etter noen timer på føden ble vi trillet bort til barselavdelingen. Der ble jeg igjen testet for svangerskapsforgiftning ettersom blodtrykket mitt hadde vært høyt gjennom store deler av svangerskapet, og bare dager tidligere hadde jeg vært innlagt pga hevelser og mistanke om blodpropp. Med storesøster hadde jeg alvorlig svangerskapsforgiftning, så det var en viss risiko for å få det samme igjen. Svangerskapsforgiftningsprøvene som ble tatt på morgenen før fødsel viste positiv og forhøyede leververdier, med andre ord en påbegynnende svangerskapsforgiftning. Jeg var med andre ord utrolig glad for at fødselen begynte av seg selv da den gjorde, og at svangerskapsforgiftningen ikke hadde fått utviklet seg noe særlig!  

Vi ble liggende på barsel noen dager med jevn oppfølging av blodtrykk, leververdier og blødninger før vi fikk klarsignal for å reise hjem. Ettersom blødningene fortsatte hjemme sist, og det ble mange turer inn på sykehus både med og uten ambulanse før de klarte å få roet ting, var de føre vár denne gangen. Før hjemreise fikk jeg en ultralyd slik at de kunne se om det eventuelt lå igjen noen rester i livmoren som kunne trigge et liknende problem som sist. De så noen rester på ultralyden som jeg fikk behandling for før vi reiste hjem.

Når jeg tenker tilbake på denne fødselen så har jeg egentlig bare gode minner! Det var veldig intenst, og ikke minst vondt, og jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å være en av de som føder uten smertestillende. Da folk spurte meg før fødsel sa jeg at jeg kom til å velge epidural, rett og slett fordi jeg ønsket en god fødselsopplevelse. Men det vil jeg likevel si at jeg fikk! Det er utrolig hvor fort man glemmer smerten..

Selv om begge mine fødsler har vært såkalte "styrtfødsler", opplevde jeg denne gangen som mye raskere. Sist ble jeg jo satt i gang, og det tok to dager fra igangsettelse til det faktisk skjedde noe. Med storesøster følte jeg på en måte at jeg var i fødsel i to dager før det i det hele tatt hadde begynt! Denne gangen gjorde kroppen min seg klar uten at jeg visste det, og da det først startet var frøkna omtrent ute! 

Bare uka før fødselen var vi på besøk hos svigers, og jeg husker jeg tenkte at dersom fødselen hadde begynt mens vi var der, hadde vi fint hatt tid til å kjøre halvannen time til Ahus for å føde der. Det siste jeg ville var å føde på et annet sykehus som ikke kjente til historien i hvert fall! Når jeg ser tilbake på det nå, er jeg veldig glad for at vi ikke var der da fødselen begynte, for å komme oss derfra og til Ahus hadde vi ikke rokket! Jammen godt man ikke vet sånt på forhånd.. 

 

Jeg synes Ahus har vært helt enestående under hele dette svangerskapet, de har fulgt opp veldig tett, og ikke latt noe utenom det normale gå forbi. Uten den oppfølgingen og planleggingen som ble gjort for å forhindre de samme komplikasjonene som sist, tror jeg at vi kunne fått en reprise fra forrige gang. Men sist så visste de jo ikke at det kunne bli som det ble, den erfaringen var vi rikere denne gangen. Nå koser vi oss med snuppene våre, og det er veldig godt å kjenne på en følelse av å være "normal" etter en fødsel! 

#mamma #mammablogg #gravid #baby #fødsel

 

2 kommentarer

Kaja Jeanette

13.07.2017 kl.23:19

ÅÅÅ <3 Det er så koselig at du deler <3 Virker som du har hatt en ganske fin fødsel, til tross for at den var intens. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver av selve fødselen, og det synes jeg er litt morsomt. Hele den der med å ikke rekke epidural og tenke på keisersnitt og tenke at man ikke klarer dette. Det var jeg gjennom med Storm Aleksander også. Men som du sier, det er rart hvor fort man glemmer! Det tar ikke lang tid før alt man husker er den følelsen av å se babyen for første gang <3

Gratulerer så mye igjen <3

Hverdagslykker

14.07.2017 kl.13:07

Kaja Jeanette: Haha så morsomt at du kjenner deg igjen! Det er helt utrolig at man faktisk kommer igjennom spør du meg :p Men det blir fort glemt, ja! Godt er det <3 Takk <3

Skriv en ny kommentar

Hverdagslykker

Hverdagslykker

24, Skedsmo

Hei! Jeg heter Kaja, er 24 år og kommer fra Skedsmo. Livet mitt handler om å skape en balanse mellom det å være i full jobb som miljøterapeut og barnevernspedagog, samboer/forlovet og mamma! Storesøster ble født i august 2015, og i juli 2017 kom lillesøster <3 Instagram: @hverdagslykker.blogg.no Lik meg på facebook: hverdagslykker.blogg.no

Kategorier

Arkiv

hits